helenelinnéa

Jeg hater Karl Johan. Tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger. Jeg krabbet oppover Karl Johan en gang, da var jeg russ, så det snakker vi ikke om. Jeg hater Karl Johan. Jeg hater Karl Johan. Jeg hater Karl Johan? OK, da, bortsett fra juletider, da er jeg som oftest i såpass lykkerus at jeg ikke legger merke til annet enn alle de fine lysene rundtomkring (åååh lys, elsk, jeg er som en flue, lys hypnotiserer meg...)

MEN NÅ er det ikke jul. Nehehei, langt derifra (bare for å understreke for dere som tror at jula varer helt til påske). I dag fikk jeg hatet slengt i trynet nok en gang. Først setter (satte, satt, satte, satt... setter? Ja, present tense!) jeg meg altså på feil trikk, ender opp på Jernbanetorget istedenfor Nationaltheateret, og blir altså nødt til å gå opp (gahhd, dagens ungdom...) Jeg tenker Karl Johan vil være korteste vei, for glemt har jeg (høhø) hvilket hat jeg innerst inne føler for den gaten. 

(Bilde herfra)
  
Kun et par skritt etter gangfeltet, og jeg blir slengt rett inn i slalombakken. Jeg brøyter meg igjennom alle menneskene som selvfølgelig skal gå i motsatt retning av meg, og når jeg endelig finner en ende på crowden er jeg nødt til å sprette unna en hesteshit som plutselig dukker opp rett foran mine lange, vakre, slanke legger, for så å måtte dukke unna de jabbete flyer-jentene, avismannen, og han blonde svensken med sveisen som alltid skal selge meg krill og aldri forstår at jeg ikke vil la meg lure (i hvert fall ikke mer enn en gang...ehe..)

Så må jeg svinge unna campingvognen der de gir bort gratis cola, for det er akkurat når man har sluttet at de kommer, ikke sant, (selvom jeg forsåvidt ikke liker cola) før jeg så nesten blir påkjørt av en bil i den kryssende gaten som plutselig dukker opp. Videre rutsjer jeg på isen nedover langs Stortinget, og kommer meg forbi alle snowboarderne med enda flere flyers, og finner endelig frem til hotellet bare for å finne ut at det er feil hotell og at det jeg egentlig skal til ligger ved Jernbanetorget. Så da var det på'n igjen, nedover KJ, og jeg trenger vel ikke gjenta det jeg nettopp har fortalt..?

(Bilde herfra)
  
Det er mulig trikken in the first place prøvde å sette meg på riktig spor, men det er også mulig den visste hva jeg kom til å tenke, og dermed gjorde det på gjors.

De av dere som faktisk bruker hjernen når de leser dette innlegget skjønner kanskje at jeg skrev det for en liten stund siden, men fikk aldri publisert det... følte likevel det var nødvendig å få det out there!

Julepynten henger forøvrig fortsatt oppe ved Spikersuppa (lyyyys, hjerte...), så jeg skal ikke klage (mer enn jeg allerede har gjort). Eller jo, vent, i mars? Wait, what?

Se hva som kom til kontoret i dag:

 
De var for øvrig ikke til meg, da... Men Valentinsdag, ja. Årets mest klissete dag. Eller cheezy om du vil. Altså ikke dagen for meg som ikke kan tenke meg noe verre enn kliss (OK, maur, men det ødelegger bare stemningen). Ergo var det like greit at de ballongene ikke var til meg.

Jeg er ikke en av de single som hater Valentine's Day bare fordi jeg er nettopp singel. Sist jeg hadde en Man på Valentine's day  hadde vi planlagt å bare dra på date og gi hverandre et koselig kort. Til min store "skuffelse"hadde han kjøpt både kort og hjertesjokolade og bamse (som til og med luktet sjokolade, haha, USA for the win).

 
Og det han fikk av meg var jo et kort, men også en liten nøkkelringgris med hjerte på magen som spilte en melodi når du trykket på den, fordi jeg tenkte jeg skulle være litt spesiell utenom kortet. Plan failed, of course. Grisen var forresten ødelagt, så melodien var bare falsk og forferdelig. Men så klarte ikke jeg å la være å le meg i hjel da jeg hørte den, så kjæresten ble vel for så vidt egentlig ganske så fornøyd av å høre den fantastiske latteren min hele kvelden.

Men, denne dagen har alltid vært for klissete, og den blir gjort alt for mye ut av - for ikke å snakke om butikkene som tjener millioner på sjokolader som er dyrere kun fordi de har hjerteform og ikke er firkantede. Tenk litt på dette, som min gode amerikanske venn, Andrew, skrev på Facern:

 
Smack. Neida, romantisk kan jo være koselig det altså, skal ikke nekte for det. Men det er fortsatt kliss, det kan ingen komme bortifra.

 
Jeg forventer for øvrig at min fremtidige kjæreste allikevel sender meg en bunch med ballonger på jobb, men gjerne heller med dyremotiv, eller kanskje Mikke Mus. Utseendet spiller når jeg tenker meg om ikke så stor rolle, så lenge jeg slipper å tenke "kliss". Jeg vil jo bare ha de for å suge ut heliumet uansett. Hjerte smurf hjerte.

Hva er din mening om Valentine's Day?

Ok, så i dag oppdaget jeg kaffemaskinen på jobb. Når jeg skriver "oppdaget" mener jeg selvfølgelig ikke det at jeg ikke har sett den før, og heller ikke det at jeg ikke har skjønt hvordan man skal bruke den - jeg har fått grundig innføring av de hyppigste kaffomanene her på jobben opptil flere ganger. Men i dag, dere, bestemte jeg meg faktisk for å teste ut de kunnskapene jeg har sugd til meg etter flere måneder ved vannkokeren med kaffomanene plaprende med rykende koffeinånde ved siden av meg.

Når jeg sier kaffemaskin snakker jeg selvfølgelig ikke om den lille søte knøtten vi har på kontoret. Jeg velger heller å bruke den store, fine som står ute i lobbyen. Dermed får jeg litt trening også, ved å gå de 30 skrittene ut til fellesarealet - viktig å trimme av seg de ekstra kaffekiloene. Det er selvfølgelig derfor jeg velger å bruke den, det har ingenting å gjøre med at jeg ikke skjønner hvordan man bruker den på kontoret?

Neida, selvfølgelig vet jeg (sikkert) hvordan den funker, må bare få meg selv til å prøve først? Men så er det så mange unnskyldninger til å gå ut til den store, fine kaffemaskinen, den har til og med en sånn sykt fancy melkesteamer (som for øvrig ikke er helt heldig for en som er så glad i skum som meg. Min kaffe = 30% kaffe/70% skum). For ikke å snakke om at jeg har hørt at man av en eller annen grunn automatisk blir sosial når man står ved kaffemaskinen. Dette måtte jo prøves. Og jammen fulgte ikke en ny venn med den første koppen! En slags mentor, som reddet meg under både første og andre koppen.

 
Dessverre har jeg ikke noen bilder av denne fantastiske maskinen, da, for siden det er så sosialt rundt den følte jeg det ville virke litt for dumt å brøyte seg frem med iPhonen for en photoshoot. Det hadde for så vidt, når jeg tenker meg om, ikke vært så ille. Jeg har jo allerede løpt forbi der én gang på jakt etter en hund på rømmen fra ensomheten på kontoret, med både Varg Veum-Trond og andre kunder stirrende mot meg med store øyne i forvrengte, humrende grimasefjes, can't really blame them, da denne damen har null hundetekke og attpåtil egentlig er livredd hunder, men det er en annen historie.

 
Tilbake til kaffemaskinen, ja. Det kan virke som om den ikke er like glad i meg som jeg har blitt i den etter én dag. Første gangen gikk det ok, men andre gangen begynte det å blinke rødt, og tredje gangen begynte det å dampe som et lokomotiv ut av alle mulige åpninger i den store firkantede boksen, så jeg tok det som et hint om at jeg hadde fått nok kaffe for i dag, og satte meg tilbake på kontoret med en helt svart kaffe med altfor mange sukkerbiter og helt uten melkeskum (100% kaffe/0% skum = sadface), og ventet på at dagen skulle ende så jeg kunne helle den forferdelige kaffen i vasken...

 
Men jeg skal nå ikke klage, for jeg føler virkelig at jeg endelig har blitt en del av disse kaffeåndende skapningene. Fantastisk. Hvorfor ble jeg ikke det tidligere? Mulig det er fordi kaffe får meg til å fundere over de merkeligste ting og jeg blir svært så pratsom (slæsh skrivsom) i kafferus...

Jeg er ute av stand til å skrive noe fornuftig for tiden. Deerfoor...

Han er fin. Er han ikke? 

Aper. Apeklatter. For noen fine dyr. Hvoorfoor? Fordi de lager funnyfaces sånn som meg! For ikke å snakke om at de bare er funny... sånn som meg...

Jeg tror en av mine favoritter er Keisertamarinen, da:

Hvoorfoor? Sykt vis og mystisk. Akkurat som meg.

Men han bor visst i Peru, og da blir jeg jo nødt til å dra hit:

Det var synd...

Eventuelt kan jeg jo dra til Dyreparken i Kristiansand, det er jo ikke fullt så ille (fant bare bilde av Kardemommeby... det var da enda syndere):

Ingen tvil da, nei, om hvem som har parkens flotteste bart...

I "Friends" hopper det også frem en liten apeklatt. Marcel! Bare en ekstra grunn til å elske den serien.
 
"(Rise of the) Planet of the Apes" har også utrolig nok aper i seg, men der er det alt for mange aper til å legge øye på én søt ape og da blir det bare forvirrende. Ikke at jeg har sett den filmen...
 
Jeg sliter for tiden litt med å finne ut av hva jeg vil her i verden. Kanskje jeg skal bli apeprofessor, finnes det?

Masse random bilder av apeklatter:
 
 
 
 

Apeklatt.
 

(alle bilder er fra google) 

I wish they knew. I wish they had time. I wish they cared.

I wish I knew. I wish time would stop. I wish I didn't care.


For 2012, dere, skal vi ønske at verden går under?

 
Smart fyr, han der Muhammad.

Jeg slettet den jeg. Har jo alltids løken! Høhø..

 
Nei, forresten, den ga jeg jo til Brage, den...

Press er en fin ting, huh? Kommer fra alle kanter, vett, akkurat når du minst trenger det! Det er deilig det...

Jeg skrev for noen måneder siden at jeg trodde denne julen kom til å bli mye bedre enn den ifjor. Til min egen store skuffelse tok jeg dessverre feil - ting er verre. Helt ærlig så jeg det vel egentlig komme.. Depresjonene tok allerede overhånd for minst en måned siden, og dro med seg litt angst også. Det er sykt chill.

 
Jeg ser for meg en synsk dame som kommer inn i rommet og tar seg til brystet fordi hun får pustevansker før hun utbryter at rommet "oser av negativ og trist energi" (sorry, sett litt mye på åndenes makt i det siste). Mulig jeg selv er den synske damen jeg ser for meg. I tilfelle er vel ikke damen jeg ser for meg synsk, for jeg er jo ikke synsk... 

Jeg har tenkt litt på det, forresten, det kunne kanskje hjulpet å endre litt på rommet. Da snakker jeg vel egentlig om en total oppussing. Det er mulig det er det som er grunnen til at jeg føler meg trist med en gang jeg kommer inn hit - at det ikke har skjedd noen forandringer enda, og underbevisstheten drar fram den dagen jeg aldri kommer til å glemme da jeg satt i sengen og plutselig fikk the dreadful news.

 
Det kan jo forsåvidt hende at det er selve rommet som er problemet, da, i så fall blir jeg vel nødt til å ringe en sånn synsk dame og få henne til å drive ut den negative energien for sånn tusenvis av kroner...hm. Noen som har testet ut det her??

Noe må det i hvert fall være, når jeg hver gang jeg har vært hjemme de siste 2 årene har valgt å sove på sofaen i stua, evt. på gulvet istedenfor i min egen seng...

Uansett, for å få til noe slikt må man jo starte et sted. Det er vel det største problemet. Kanskje jeg skal lage en liste?

x rydde alt rot
x fjerne alt jeg ikke vil ha/som ikke passer inn
x finne ut hva som må forandres
x finne ut av farger
x finne ut av hva jeg trenger
x skaffe alt som trengs
x ordne/fikse/dulle/dalle

Var det en start?

Jeg har gode venner som jeg elsker å være sammen med. Hvorfor finner jeg på alle mulige unnskyldninger til ikke å møte dem, når jeg egentlig vil?

Jeg har en utrolig bra jobb med de koseligste folkene, for ikke å snakke om muligheter til å komme dit jeg vil. Hvorfor blir jeg så sliten og stresset selvom jeg ikke gjør ting som er slitsomme eller stressende og hvor er lysten til å klatre?

Jeg har en familie som bryr seg om meg. Hvorfor irriterer jeg meg over alt de gjør, når de egentlig ikke gjør noe for å irritere meg?

Jeg har en selvtillitt som er under bunnen. Hvorfor får jeg da alle til å tro at den er på topp?

Jeg er sulten. Hvorfor klarer jeg ikke spise?

Jeg har ikke egentlig noe å klage over, har jeg det? Hvorfor gjør jeg det da?

 
/ Hvorfor får jeg ikke puste når jeg kommer inn på rommet mitt her i Tønsberg?
/ Hvorfor klarer jeg ikke lenger konsentrere meg nok til å kunne lese en bok?
/ Hvorfor liker jeg ikke noe slags mat lenger?
/ Hvorfor er jeg like trøtt uansett hvor mye jeg sover?
/ Hvorfor husker jeg ingenting lenger?
/ Hvorfor klarer jeg ikke finne ut av hva jeg vil?
/ Hvorfor er jeg superglad i det ene øyeblikket, og den tristeste av de triste i det neste?
/ Hvorfor kan jeg ikke finne ut av hvorfor jeg er trist?
/ Hvorfor kan jeg aldri finne ro noe sted?

 
There, I said it. Renner over av spørsmål snart. Ordet "hvorfor" ser forresten helt idiotisk ut nå.

Jeg tror jeg er syk i hodet, så vet dere det også.